Som noen sikkert har sett har vi startet et utrolig morsomt og stort prosjekt i formidlingsrekken vår «lørdagspoesi». I løpet av et  helt år skal vi lese oss gjennom første del av Dantes «Den guddommelige komedie, Inferno». Hver fredag kl. 15:00 leser vi én sang direkte på Instagram. Episodene legges fortløpende ut på vår facebook-side i en egen spilleliste i tillegg. Vi har så langt kommet til sjuende sang, og det har vært utrolig gøy!

Dante sitt store verk er anslått til å være skrevet på begynnelsen av 1300-tallet, altså under senmiddelalderen. Datidens kristelige tankegods står dermed sentralt, samtidig som den antikke arven løftes tydelig frem av Dante. Flere av de antikke navnene var på den tiden en selvsagt del av den klassiske utdannelsen for mange barn og er fremdeles en naturlig del av referanserammen i senmiddelalderen. Verket tar dermed opp i seg både kristne og antikke tanker. Det er dødssynder, frelse og gresk-romersk mytologi, tenkere og helter om hverandre.

I fjerde sang møter vi en hel flokk av dem i Limbo (limbus), dvs. Helvetes første krets. I følge med Dante og hans veiviser, den store dikteren Vergil (Aeneiden), ramses en rekke kjente og ukjente navn opp. Men hvem er alle disse filosofene, dikterne, heltene, matematikerne, legene og botanikerne? Det skal vi se på nå.

 

En fanboy møter sine helter

En av grunnene til at det er såpass mye name-dropping fra Dante sin side i denne kretsen, er at det er her han virkelig møter sine helter. Her er diktere og poeter han har sett opp til hele sitt liv. Vergil, en av de største, blir f.eks. møtt som en helt. Men dette handler vel så mye om at Dante ønsker å skrive seg inn som en av de store dikterne i historien, det vil si konstruere sin egen identitet som dikter. Ved å plassere seg selv i denne store litterære tradisjonen forsøker Dante å oppnå i hvert fall to ting: 1) å forstå seg selv og sin samtid ved å se seg selv og hans samtid i en større historisk sammenheng; og 2) å ikke bare forstå, men å aktivt skape seg selv. Den guddommelige komedie kan dermed forstås som en øvelse i identitetsbygging. Av den grunn skriver han seg inn i det edle, men ukristelige, følget i løpet av sangen.

 

Homer

Homer er en av de viktigste forfatterne fra den greske antikken, om ikke den viktigste. Allikevel vet vi ikke helt hvem Homer var eller om det er flere forfattere som står bak det kjente navnet. Det vi vet er at i 700 fvt., et halvt årtusen etter bystaten Troja sitt fall, har en dikter som kan ha hett Homeros skrevet grekernes to nasjonalepos, nemlig «Iliaden» og «Odysseen».Både Iliaden og Odysseen har hatt varig tilstedeværelse i den vestlige kulturhistorien, og gir et godt innblikk i den greske antikkens tankegods.

Byste av Homer fra The british museum.
(Kilde: Wikimedia Commons)

«Iliaden» betyr «sangen om Ilios», et annet navn for Troja, og tar nettopp for seg grekernes krig mot Troja, samt den berømte kjærlighetskonflikten mellom trojanerprinsen Paris og den greske kongen Agamemnon. Homer ble berømt for sin skildring av den trojanske krigen, hvor bla. helten Akhillevs spiller en viktig rolle og har blitt feiret og avbildet utallige ganger for sitt heltemot mot Troja. Odysseen er Homer sitt andre store epos. Det er et episk dikt, ble muntlig fremført i 24 sanger og handler om helten Odyssevs’ hjemferd fra Troja. Verket førte til at også Odyssevs ble en udødelig skikkelse i diktningen og litteraturen. Iliaden og Odysseen regnes gjerne som den vestlige litteraturens opphavsverker, og har vært pensum i skolen fra det 3.-4. århundre til i dag. Antikkens kunnskaps- og idéunivers er til stede i disse eposene, og formidles bl.a. gjennom heltenes fremferd. De udødeliggjør dermed ikke bare rollebesetningen, men også grekernes tanker. Homer er den episke diktningens far og en naturlig figur å møte i Dante sitt verk.

 

Ovid

En moderne fremstilling av den romerske poeten Ovid (kilde: Wikimedia Commons)

Ovid, eller Publius Ovidius Naso som han egentlig heter, er en annen av verdenslitteraturens store mastodonter. Han var en romersk poet (43 fvt. – 17 evt.) og kom fra en velstående familie i Italia. Hans humoristiske diktning har blitt lest av skolebarn i over to tusen år. Han er kjent for sine kjærlighetsbrev i verseform De kjærlighetselegiske verkene, Tristia (brev til kjente i Roma) den populære tragedien Medea og ikke minst hans hovedverk, eposet Metamorphoses på vers, bestående av 15 bøker. Metamorphoses er en skatt i verdenslitteraturen og strekker seg fra verdens skapelse, i en løs kronologisk ramme, helt frem til Julius Caesars guddommeliggjøring (ca. 40 fvt.).

I dette verket presenteres et vell av mer en 250 klassiske myter fra den antikke verden. Her møter vi alle de kjente gudene og gudinnene, kentaurer, nymfer, helter og andre kjente skikkelser som var en selvsagt del av den klassiske kunnskapen i middelalderen. Kirken på sin side tilpasset smidig hans hedenske og vellystige univers til en kristen verdensorden. Ovids mange skikkelser og dramatiske forvandlinger i Metamorphoses gjorde ham til en av de store, og hans diktning utgjorde et ideal for Dante.

 

Horats

Tragediene og komediene fra antikken er berømte innenfor verdenslitteraturen, men det var spesielt én sjanger innenfor den romerske litteraturen som var populær og elsket av folket. Det var satirene, som også har gått inn i verdenslitteraturen, og Horats er særlig kjent for sine verk innenfor sjangeren. Horats var en romersk lyriker og forfatter (65 fvt. og 8 fvt.), og en av de største og mest leste satirikerne fra antikken. Satirene foreligger i to bøker, den første utkom i 35fvt. og den andre 30 fvt. Disse er også skrevet på vers.

Horats avbildet av maleren Adalbert von Roessler (1853–1922)
(Kilde: Wikimedia Commons)

Satirene var gjerne samfunnskritiske og spottet tidens laster og svakheter, men Horats sine verk var av den litt mildere sorten. De ble skrevet i kjølvannet av en rekke militære konflikter på keiser Augustus’ tid, og det var usikkert hvor lenge keiserens styre kom til å vare. Horats var gjennom sin beskytter Maecenas knyttet til Augustus, men satirene peker tydelig på at i det nye eneveldet ville borgerne ikke nyte den ytringsfriheten som hadde eksistert i den tidligere republikken. Det vil si at selv om de ikke åpenlyst angrep Augustus sitt nye regime, kan de helt klart leses som et forsøk på å få i gang en samtale rundt disse endringene. Satire som sjanger speiler alltid det samfunnet de er skrevet i, og Horats’ satirer fra antikken er intet unntak i hans beskrivelse av den nye hverdagen under Augustus sitt styre.

 

 

Lucan (den fjerde)

Lucan ( 39 evt. – 65 evt.) var en romersk forfatter, født i Spania, og brorsønn av den stoiske filosofen Seneca. På tross av sin tidlige død etterlot han seg en mengde verker, bestående av episk og dramatisk litteratur. Dessverre er det kun hans store epos Bellum civile (Borgerkrigen) som er bevart. Det er til gjengjeld det mest berømte og leste. Her skildres borgerkrigen mellom Caesar og Pompeius med en tydelig republikansk sympati. Den kompromissløse caesar-mostanderen Cato står igjen som taper, men fremstilles allikevel i et heltemodig lys. Eposet på 10 bøker ble aldri fullført og ender med Caesar sitt opphold i Egypt. Verket er tydelig inspirert av Vergils Aeneiden, minus det enorme galleriet av guder og halvguder som blander seg inn i krigens gang.Selv om ikke mye av hans verk er bevart, fikk Lucan en svært fremtredende posisjon. Særlig i middelalderen fikk Borgerkrigen sterk popularitet. Derfor plasserer Dante ham med de store dikterne i limbo.

 

De mytiske dikterne

 

Orfeus

Orfeus skiller seg litt ut blant dikterne i første krets, fordi han er en mytisk skikkelse og ikke en historisk person. Han er en sanger og seer i gresk mytologi, og kommer fra Thrakia, nærmere bestemt fra foten av Olympus, dvs. gudenes fjell. Han er alltid avbildet med en sitar (liten harpe) som han lokker til seg dyr og fugler med, slik at de kan høre hans vakre sang.

Orfeus og Evrydike av den kjente maleren Rubens  (Kilde: Wikimedia Commons)

Ifølge den mest berømte legenden steg også Orfeus ned i underverdenen for å redde sin døde hustru Evrydike. Betingelsen var at han ikke skulle snu seg og se på henne før han var kommet opp fra underverden. Det klarte han ikke og fikk dermed en brå død. Historien om Orfeus og Evrydike er bla. blitt opera av Monteverdi, og er avbildet utallige ganger innenfor kunsten. Hans ferd ned i underverden og hans betydning som en populær skikkelse innenfor poesien, som han er en slags skytsengel for, er grunnen til at det er naturlig for Dante å henvise til Orfeus. I kristen kunst ble han ofte dyrket som en fredsstifter og som seierherre over døden. Dermed passer han godt inn i den kristne konteksten i Den guddommelige komedie.

 

Linos

Linos er enda en skikkelse i gresk mytologi og den musikalske sønnen til Oiagros, konge i Thrakia og broren til Orfeus. Det er visstnok han som skal ha lært opp Orfeus i bruken av lyre, og han skal også ha skrevet historien om Dionysos. Han mor skal ha vært en av musene, en slags dikterisk hjelpere som man ofte påkalte før man skulle skrive et stort verk, og som Dante selv påkaller for å styrke sitt diktertalent i komedien. I likhet med Orfeus er det Linos’ musikalske evne, knyttet til den muntlige historiefortellingen ref. Homer, kombinert med hans slektskap til musene, som gjør ham til en en naturlig referanse i Dante sitt univers.

 

Med Linos avsluttes vår første oppsummering av de antikke navnene i fjerde sang av Dante. Det blir flere innlegg og flere navn, så det er bare å følge med videre i det store persongalleriet som preger Dante sitt verk og univers. Ha en riktig god sommer!

Translate »